Tema er livet

The Theme is Life

Hva er det som kjennetegner Oslo mer enn noe annet? Rådhuset? Slottet? Stortinget? Karl Johans Gate?

What is it that characterises Oslo more than anything else? City hall? The palace? Parliament? Karl Johan's Street?

Ja, de er alle spesielle, men byggninger og gater finnes over alt. De er da ikke hvilke som helst byggninger sier du. Riktignok, men byggninger er de, alikevel. Og byggninger finnes over hele verden. Men hvor i verden finner du maken til annleget som bærer Gustav Vigelands navn?

Yes, they are all very special, yet buildings and streets can be found everywhere. They aren't just any buildings, you say. Correct, but nevertheless, they are buildings. Buldings you find anywhere in the world. But where in the world will you find the equal of Gustav Vigeland's heritage?

Look at the figure in the photo. See how it is full of life. The bronze may be covered in frost but the statue radiates warmth.

Beundre disse unge kvinner. Se hvor effektivt linjene risser ut kropene deres. De danner et av motivene til portene inn til selve monolitten. Smijernet som de er skapt av skal holder sammen samtidig som det skal danne bildet. Kunstneren har fått linjene gjøre dobbelt arbeid uten at det synes kunstig.

Admire these young women. See how effctively the lines sketch out their bodies. They are one of the motives of the gates into the monolith itself. The wrought iron they are formed out of must hold together and yet form the picture. The artist has made each line do double work without artificiality.

Og monolitten da. Det er selveste symbolet av Vigelands anlegget, sett her fra en uvanlig vikel. Om du har sett den tusen ganger er den fortsatt en under. Tårnet av menneskekroppene strekker seg opp mot himmelen. Hva er det Vigeland sier med dette? Om jeg så langt, var det fordi jeg sto på skulderene til kjemper, sa Sir Isaac Newton en gang. Er det noe lignende Gustav Vigeland forsøker å fortelle oss, på hans egen måte?

And the Monolith, of course. It is the very symbol of the Vigeland Park; here seen from an unusual angle. Even after seeing it a thousand time, it still fills you with awe. The tower of human bodies reaches up towards the sky. What is it that Vigeland is trying say with this? If I saw far, it was because I stood on the shoulders of giants, Sir Isaac Newton once said. Perhaps Gustav Vigeland is trying to tell us something similar, in his own way?